
Stort sett hver lørdag er vi en gjeng som kjører felles treningsøkt på sykkelsetet. Vi møtes på gårdsplassen hjemme hos meg, og sykler så varierte løyper på grusveier og i skogsterreng. Mailinglista som bekjentgjør ukas økt blir stadig lengre. Det som startet blant venner som kjøpte sykkel og begynte å trene til Birken, er blitt en ukentlig økt med venners venner, og med deres venner igjen. Utrolig hyggelig!
Det er noe med oss menn og sosiale aktiviteter. Det er liksom ikke bare å tenne opp et stearinlys og samle oss i en sofa. Men dersom vi kan gjøre noe sammen… Gjerne noe som er litt utfordrende, som inneholder et konkurranseelement og som også innebefatter en del tøft utstyr. Og som engasjerer oss slik at vi har noe felles å snakke om, noe å se frem imot, og ikke minst noe å mimre over i etterkant. Da trives vi. Vi har hatt vanvittig mange fine sykkelturer sammen!
Sykkelturen på lørdag var av det krevende slaget. Vanligvis sykler vi løyper på 3-4 mil, og de fleste av oss går til en slik økt med meget ambivalente følelser. Jeg visste at turen skulle bli lang, men hadde helt glemt hvor mye det smerter i lårene på slutten av en lang stigning når man allerede hadde 10 mil i beina...
Da jeg endelig kom hjem, var kroppen helt sluttkjørt. Dersom noen på dette tidspunktet hadde invitert meg på en tilsvarende tur om 3 måneder, ville svaret vært et kontant nei. Men i dag, 2 dager senere, etter å ha truffet en del av gutta og oppsummert turen, er jeg klar igjen. Selvfølgelig blir jeg med neste gang!
Det er noe eget i det å presse seg og gjennomføre når man egentlig har lyst til å gi opp. Presse grenser, trosse smerter, fullføre løpet. Man trenger iblant kraftanstrengelser som krever litt ekstra. Anstrengelser som gjør vondt, men som smaker godt.
Del innlegget på:

0 kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det forventes at kommentarer som publiseres preges av respekt for andre. Kommentarer som inneholder personangrep eller stygt språk slettes.
Det er hyggelig om du skriver hvem du er som kommenterer (ihvertfall fornavn).